Ludwigs Odyssé - jakten på lyden av The Odyssey

Jeg har vært så heldig å få tilsendt The Odyssey – The Motion Picture Original Soundtrack av Ludwig Göransson på 3 x 140 g bronsefarget vinyl fra Made By Mutant. Den er like vakker å se på, som den er fortryllende å lytte til.

Da jeg gikk ut av IMAX-salen på premieredagen, var det én ting jeg satt igjen med: Jeg måtte høre musikken på nytt. Her har jeg samlet noen av mine tanker om soundtracket, sammen med historien bak hvordan Göransson skapte et av årets mest fascinerende filmmusikalske univers.


 

LUDWIGS ODYSSÉ 
Göransson dro ut på sin egen odyssé i jakten på det perfekte lyduniverset til Nolans film. Han reiste langt, prøvde og feilet, holdt på å miste motet flere ganger. Til slutt fant han menneskene, instrumentene og lydene som skulle forme et av 2026s mest særegne filmsoundtracks.

♪♫

Christopher Nolan ga filmmusik komponist Ludwig Göransson en noe uvanlig beskjed: Ingen orkester. Målet hans var at filmen skulle høres ut som den kunne ha gjort i bronsealderen.

«It's not like the orchestra existed back then», fortalte Göransson. Han ville skape et musikalsk univers som føltes historisk, samtidig som det hørtes helt nytt ut. Resultatet ble en score som både føles intim og episk på samme tid.

Foruten at Nolan ikke ønsket noe orkester, kom han med ett forslag til Göransson: bruk gonger.

Göransson svarte med å leie alle bronsegongene han kunne finne. Til slutt brukte han hele 35 gonger i ulike størrelser, som ble kombinert for å skape et metallisk lydbilde. Han eksperimenterte også med å slå på metallskrap, vegger og rekkverk for å finne lyder som kunne gi filmen et preg av bronsealderen.




Resultatet er et lydbilde som for meg minner om ekko av våpen, skjold og metall som kolliderer. Musikken blir nesten fysisk, som om den bærer spor av kampene lenge etter at de utspilte seg.

JAKTEN PÅ DEN AUTENTISKE LYDEN
Göransson ønsket ikke bare å hente inspirasjon fra antikkens Hellas. Han ville bruke instrumentene som faktisk eksisterte den gangen. Derfor begynte jakten på lyren, en type harpe, og aulos – et dobbelt blåseinstrument som spilles med begge hendene samtidig. Den ene stemmen holder en undertone mens den andre spiller melodien, noe som skaper en særegen polyfon tekstur.


     

   

Han prøvde først å spille på lyren selv, men oppdaget at det er en stor forskjell mellom å kunne spille harpe, og å mestre den intime  tonen en dreven lyre-spiller har i fingertuppene sine. Her kommer musikkarkeologen Rosa Fragorapti inn. Hun ga nytt liv i musikken gjennom sitt spill på en rekonstruert chelys-lyre – en replika av den antikke greske sju-strengede lyren. Den opprinnelige ble laget av et ekte skilpaddeskall, men her ble den rekonstruert i tre. 

Fragorapti beskriver instrumentet slik:

«Lyren reflekterer ikke historien. Den former den.»

Göransson jobbet også tett med musiker og musikkarkeolog Callum Armstrong som er aulos-spiller. Han jobbet nøye med å gjøre instrumentene brukbare i en moderne innspilling. Under innspillingen spilte Armstrong hovedsakelig en replika av to originale instrument, kopier av 'Poseidonia' aulos, og 'Lady Megara' aulos. Disse ble bygget av musikeren og forskeren Max Brumberg. 

♪♫

Kanskje min favorittdetalj i hele filmen, både lydmessig og fortellermessig , er buen til Odyssevs. Den får sin helt egen «melodi» i filmen på et vis, som også er en del av Odyssevs tema igjennom soundtracket. Den blir introdusert først i stykke "Ithaca", et firetoners leitmotiv spilt på lyre, som gir en oppløsning når den siste noten spilles av, sammen med bilde av Odyssevs som strenger buen sin, og plukker den. Musikken og bilde veves perfekt sammen. 

Det hele får sin ordentlige finale i "Trial of The Bow/Vengeance".

♪♫

Nolan fikk tilsendt musikk fra Göransson gjennom filmens innspilling. Så tidlig som januar 2025 ble første demo på 42 minutter spilt av på Nolan sin iPod, på sin vei til innspilling. Senere ble Flora Nolan valgt til å synge Odysseus' Lament, og en ny 58-minutters musikk ble sendt til Nolan mens innspillingen fortsatte i Europa. 

Jakten på autentisk musikk tok Göransson til Vlorë, Albania, hvor han lette etter utøvere av den flere tusen år gamle tradisjonen iso-polyfoni. Denne sangformen kan blant annet høres i «Calypso / Agamemnon», der den karakteristiske borduntonen ligger som et konstant fundament under melodien. (Bordun er en tone som klinger kontinuerlig som en ledsagelse til melodistemmen, oftest i form av en lavere, underliggende tone). Denne sangformer får virkelig frem den urovekkende, intense stemningen, som er med å fortelle om Odysseus mentale tilstand.

♪♫

HJEMKOMSTEN
Jeg mener scoret gjorde akkurat det det var satt til å gjøre. Man får aldri helt tak på hva som venter, eller hvor veien går – den samme usikkerheten som Odyssevs selv står ovenfor. Publikum blir dratt inn i kaoset, uroen og forvirringen, men samtidig føles alt jordnært og menneskelig. 





For meg virker det som om koret representerer gudene og den mystikken som omgir Odyssevs. Samtidig er det den intime og jordnære klangen fra lyren og aulos som holder oss forankret i mennesket - en mann drevet av lengsel, tvil og håp om å finne veien hjem.

Mine favorittspor er åpningen der Travis Scott gir en intens intro til filmen i «Zeus's Law», "Ithaca" som gir oss den første bue-melodien, «Odysseus» der legenden endelig blir til mennesket Odyssevs, og avslutningen "Chasing The Escaping Sun" bringer det hele musikalske universet sammen. 

Det Nolan og Göransson gjør er i utgangspunktet ikke nytt. Filmskapere har lenge brukt tradisjonelle instrumenter for å knytte musikken til bestemte kulturer og historiske epoker. Vi hører det i t.d Braveheart, Memoirs of a Geisha, The New World, Far and Away og Kon-Tiki.

Likevel føles The Odyssey annerledes, fordi Göransson går langt for å gi instrumentene en tydelig rolle. Tradisjonelle instrument er sterkt knyttet til kultur, og i The Odyssey, som i andre filmer er det svært effektivt å føre oss inn i en annen tid.

Så selv om Nolan og Göransson ikke har oppfunnet hjulet, så betyr ikke det at arbeidet ikke er utrolig bra - musikken gjør den jobben den var satt til å gjøre. Jeg vil alltid være fascinert av Ludwig sin måte å overraske på, og dette var ingen unntak. Han tørr å skille seg ut, og det er forfriskende i en verden der mye score kan falle i trygge og forutsigbare veier.

Om det blir en fjerde Oscar til Göransson i 2027, vil tiden vise. Det som derimot er sikkert, er hans imponerende engasjement, oppfinnsomhet og grundige arbeid med å skape et drømmende, hypnotiserende og emosjonelt urolig soundtrack, samtidig som han hedrer den greske musikkarven gjennom bruk av tradisjonelle instrumenter.